Det var da jeg var omtrent tolv-tretten år at jeg først ble klar over hvor viktig regntøy var for meg. Allerede da, nesten tyve år siden fantes det forum og nettsider hvor folk med interesse for regntøy og gummistøvler pratet sammen om denne interessen. Forumene var en møteplass for oss som ikke følger den vanlige vannbekken. Jeg kan huske at jeg satt timesvis å så på bilder i regntøy-forumene av andre menn og kvinner som var kommet lengre i livet enn meg selv. Der kunne man utveksle bilder av hverandres regntøy og prate ut om den spesielle interessen for gummiklær som svært få andre har. Det var der jeg ble klar over at jeg ikke bare likte å ha på meg regntøy men at det føltes godt og at det var noe langt større.
Det er ikke lett for en ung gutt i tenårene å ha noe større enn seg selv som man ikke helt kan leve fullt ut der og da. Det føles veldig frustrerende å trenge noe, skamme seg over å trenge det og ikke ha muligheten til å praktisere det fordi man er ung og bor hjemme. Det aller verste tror jeg nok var at jeg ikke hadde nok tid alene med meg selv, og hadde hele veien familie rundt meg.
Å like regntøy som en gutt eller jente i tenårene medbringer mye skamfølelse. Jeg vil fortelle litt om hvordan det føles når man egentlig har bestemt seg, bygget opp mot, og kommet seg på en butikk som selger regntøy. Jeg vil fortelle om veien dit og stå klar for å kjøpe regntøy! Jeg hadde ventet lenge på at den dagen endelig skulle komme, når jeg skulle få meg skikkelig regntøy slik som de andre hadde på nettforumene. Regntøy jeg hadde lyst på og som jeg kunne vise frem til vennene mine, kontaktene jeg hadde via nettforum.
Hvorfor drar du bare ikke å kjøper regntøyet?
En helt vanlig stemme og tanke kommer inni hodet på enhver ung regntøy entusiast. “Det er jo bare å dra å kjøpe regntøy, vel?” -Faktisk er det ikke så lett. Bare å nærme seg sportsavdelingen på Coop Obs er utfordrende og ganske skummelt. Når man liker regntøy så føler man at alle andre mennesker rundt seg ser på deg, skuler og får med seg alt du gjør Man får det for seg at alle andre rundt ser rett gjennom deg og vet at du liker regntøy. Andre mennesker kan bare gå bort å hente ut et regntøysett fra butikkhylla, ta og føle på og legge det i handlevognen. Alle andre kan bare uten videre ta på seg fullt regntøy inne i en butikk for å prøve det på. Det synes de er helt normalt, og har ikke noen vanskelige tanker rundt det. Så lett er det ikke for en ungdom tidlig i puberteten med store krefter utenfor sin egen kontroll.
Et av mine første regntøysett som jeg kjøpte selv var da jeg ennå gikk på ungdomskolen. Det var helt i slutten av tiende klasse. Jeg hadde i flere uker sett regntøyet henge på Europris og til og med sett på det flere ganger i kundeavisen fra butikken som vi fikk i posten. Hver gang vi var innom Europris for å kjøpe ett eller annet snek jeg meg alltid innom hyllene hvor det hang regntøy. Jeg så rundt meg, ingen var i nærheten. Jeg benyttet anledningen til å ta og føle på, og se regntøysettet i levende live. Jeg hadde planen klar for hvordan jeg skulle få tak i regntøyet. Jeg skulle dra til byen og til Europris etter skolen, sånn før jeg dro hjem. Jeg var et ærlig barn, så jeg har nok fortalt min mor at jeg ville dra til byen etter skolen for å se på noe greier. Sånne ting var aldri et problem.
Det var en enkel og gjennomførbar plan. Den startet rett etter skolen, jeg satte meg på busstoppet i stedet for å gå hjem. En busstur senere var jeg i byen og inne på butikken. Jeg stod med et svart regntøysett i gummi materiale i hendene i riktig størrelse. Hurtig tok jeg settet, gikk målrettet mot kassen og la det på båndet. Det er da man nesten ikke klarer å puste eller tenke. Jeg var i et slags vakuum som kun kunne kommunisere med “Hei”, “Ja”, “pose takk” og “Hade bra”. Det fungerte, selv om jeg følte at han i kassen så tvers gjennom meg. Han måtte jo vite at jeg likte regntøy på en helt annen måte enn alle andre. Tiden hadde stått helt stille mellom da jeg stilte meg i kø, til jeg la regntøyet i posen. Jeg hadde betalt, fått kvittering og jeg la regntøyet i en ryggsekk jeg hadde med meg.
På veien mot bussen hjem igjen tenkte jeg, “jøss dette gikk faktisk for lett”. Jeg kunne godt gjenta dette, uten problem. Da jeg kom ombord på bussen og gikk bakover i midtgangen fikk jeg skrekkslagent blikkontakt med ei jente fra klassen min. Vi var gode venner og hadde funnet på litt forskjellig sammen på fritiden. Hun smilte til meg naturligvis og sa hei. Jeg kunne ikke gjøre noe annet enn å sette meg ned. Hun flyttet på sekken sin og sa jeg måtte gjøre nettopp det. Jeg slet med å prate eller tenke klart. Jeg gikk ikke med meg alt hun sa til meg eller pratet om. Det eneste som rullet gjennom hodet mitt var at inni sekken lå det regntøy, og om hun fant ut av det ville hun helt klart tenke at jeg likte regntøy.
Det er irrasjonelle tanker som går gjennom hodet i slike situasjoner, som jeg tror at ikke mange uten en fetisj kan sette seg inn i følelsen av. Det som du kanskje tar som en helt normal ting, som regntøy og gjerne også tenker er klamt og fælt å gå med blir noe annet for oss som liker regntøy. For oss er det en blanding av sommerfugler i magen, en deilig følelse av å ha på regntøy offentlig, blandet med skam og flauhet over å bli sett av andre i regntøy.
Min andre regntøy handel.
Jeg hadde lenge sett på et regntøysett fra Helly Hansen Det var et fint regntøy, jakken med en lys blåfarge, buksa var marineblå. Jakken hadde en tydelig logo, “Helly Hansen” med store bokstaver på skrå langs jakkelommen. Jeg hadde sett bilder av regntøysettet på internett og i reklameavisen fra Coop Obs.
Over lengre tid hadde jeg startet med å overbevise meg selv om at jeg både kunne og turte kjøpe regnsettet, ikke minst at jeg hadde pengene til det. Jeg kan aldri glemme dagen jeg på ny hadde bygget opp mot nok til å dra på butikken for å kjøpe mer regntøy.
Jeg kan huske at jeg sitter på bussen bare et par stopp før jeg måtte gå av for ikke å sitte på for langt. Jeg tenker mye akkurat da, og trekker i snora fast og bestemt. Dette utløser en kriblende følelse og en tanke slår meg “nå skjer det, akkurat nå”. Jeg føler en rar nervøs kribling inni meg som stiger mens jeg går mot butikken. Fremme og inne i butikken vet jeg akkurat hvor jeg skal gå, og hvor regntøyet henger. Jeg ser rundt meg, går noen runder rundt i sportsavdelingen og skuer på folk, sjekker at jeg ikke ser noen jeg kjenner. Hadde jeg sett kjentfolk måtte jeg hatt avbrutt hele operasjonen. Det eneste som kan spolere planen min akkurat nå er det. På forhånd hadde jeg bestemt meg for akkurat hvilken størrelse jeg trengte. I en rask bevegelse griper jeg en regnjakke og regnbukse, krøller settet litt sammen. Jeg skrur av hjernen i det jeg kommer i køen. Igjen føles det som tiden står helt stille. Damen foran meg i køen som har gjort ukeshandelen bruker lang tid. Det føles ut som hun gjør alt hun kan i hele verden for at alle skal oppdage han som liker regntøy som står i køen.
Endelig fikk damen før meg betalt og den unge gutten i tyveårene så på meg og hilste sitt påklistrede “hei” slik som han var nødt til. Uten å si ett eneste ord la jeg regntøyet på båndet og så at det ble dratt gjennom kassen. Jeg betalte for regntøyet, takket ja til en pose. Endelig var jeg et regntøysett rikere. Når jeg gikk ut av butikken var det som det lettet førti kilo fra skuldrene. Jeg husker at det kriblet i magen da jeg gikk ut og jeg gledet meg til å komme meg hjem for å prøve regntøyet. Jeg smilte bredt da jeg gikk ut av butikklokalene.
Så hvorfor tør du ikke bare kjøpe det? Det er vel helt normalt å kjøpe regntøy? For deg, kanskje. Man føler at verden står stille og at alle ser deg gjennom en røntgenmaskin. Det er ikke sånn det er i realiteten. I voksen alder, særlig da jeg kom i slutten av tyveårene og passerte tretti, ser jeg med klare øyne at ingen faktisk bryr seg. Ingen tenker over at noen andre står å prøver en regnjakke påm en butikk eller legger et regntøysett i handlevognen og betaler for det. Når du ser noen prøve regntøy eller kjøper gummistøvler og regntøy så tenker dem bare at de gjør akkurat det. For alle andre er du bare en hvem som helst, ukjent som tilfeldigvis kjøper regntøy, kanskje du trenger det til høsten.
REGNTØYLIVET 