Midt i byen, i grønt regntøy
Jeg ble bedt om å bli med ut på en liten spasertur her en dag i forrige uke. Min livspartner skulle et ærend lengre inne i byen, regnværet plasket ned. Store dråper vann samlet store vanndammer i gatene, og folk hastet seg frem og tilbake fra hvor de kom fra og hvor de skulle til. Livspartneren hadde allværsjakke, jeg tok på meg et grønt tykkere regntøy / oljehyre av merket Helly Hansen. Gummistøvler var et must, og vi trasket i vei. Jeg må si, at aldri føler jeg en slik frihet som når jeg er i gummistøvler og regntøy, og regnet pøser ned fra sine kraftigste kraner. For det første er det noe med å se andre folk streve og ikke jeg som er tilfredsstillende. Så kommer dette med regntøyet. Som jeg har skrevet før er det egentlig ganske komplekst.
Gummiregntøy?
Du vet den der litt tykke glatte varianten regntøy, litt stivere enn det tekniske? Den der varianten du hadde før når du var yngre og lekte i regnværet? Den typen som fiskere og arbeidsfolk har, det er den typen regntøy jeg snakker om. Det første som trigger følelsene i meg er når jeg kler på meg. Jeg tar frem det regntøyet jeg har lyst å ha på meg, kjenner lukten. For det lukter noe helt spesielt, en helt egen type gummi lukt. Lyden av knapp for knapp som spretter opp mens jeg knepper opp jakken. Svisj lyden av regnbuksa som faller på gulvet, fordi regnbukser alltid faller av kleshengerne. Nå lukter det regntøy-gummi i hele gangen og jeg starter med å tre beina gjennom buksen. Jakken kneppes forsiktig på, for ja – det er andektig for meg å ta på meg disse klærne. Gummistøvlene tres forsiktig på føttene, med ullsokker inni slik at jeg ikke fryser på beina. For selv om jeg er annerledes fra dere andre og elsker regntøy, så er noe av det verste jeg vet å bli våt på føttene!
-Livspartneren sier at jeg ser fin ut, vi går ut i regnet.
Ute i regnet
Vi trasker nedover gata, livsparteren i mer vanlige ytterklær, jeg i et grønt Helly Hansen oljehyre sett. Som jeg sier så føler jeg meg både ekstra fin, og ikke minst ekstra tørr der jeg går. Mens gjennomvåte dressjakker og paraplyer som tydelig lekker vann her og der stresser seg opp og ned gatene går jeg helt tørrskodd på vei for å bli med på et ærend. Det er rett og slett herlig å traske bekymringsfri nedover fortauene, og gjennom parken hvor alt er vått, og jeg er tørr. Til sist fremme ved ærendets stoppested feiger jeg ut, jeg blir ikke med inn kledd i fullt grønt regntøy.
Jeg har noen grenser, selv om jeg er en person som elsker regntøy. Det føles litt ydmykende å traske rundt inne på et slikt sted vi skulle til for ærendet. Det var mer et offentlig sted som folk i alle aldre går til innimellom. Eldre, voksne og studenter finner man her, så jeg er rett og slett redd for blikkene. Ennå verre enn blikkene er tankene jeg kan se de har inni hodet. “Ha-ha” kan jeg høre dem si høyt inni hodene sine: “Sjekk ut han der teite der i fullt regntøy, teit”. Det kan godt være de synes jeg er kul også, men de kommer ikke bort til meg å sier det. Jeg føler mye på det om jeg er på litt mindre butikker eller steder hvor folk har mer “vanlige” klær. Noe jeg derimot elsker er å dra på matbutikken når det regner ute, kledd i heldekkende fullt regntøy, dryppende våt å kjøpe egg, melk og brød.
Jeg skulle ønske at du kanskje kom bort til meg om du så meg på et sånn pinlig lite sted. Kanskje du sa hei til meg og smilte, og sa at jeg var kul og tøff som gikk en annen vei enn alle andre. Og at jeg hadde kult regntøy eller fine støvler. Det hadde hjulpet på selvtillitten min på en regnværsdag. Jeg føler meg tøff og fin stort sett når jeg er ute å går, men usikkerheten om hva du tenker når du går forbi meg og ser på meg, og ikke sier noe den er til stede.
På veien tilbake gikk vi samme vei, gjennom parker og gater, og jeg iallefall koste meg mellom regndråpene!
REGNTØYLIVET 